De tre siste valgperiodene har distriktsbefolkningen i Porsanger vært utsatt for et sammenhengende angrep, noe som gjør noe med på folks selvbilde. Noen føler seg som en unødvendig utgiftspost og uønsket i egen kommune, skyldig i kommunens underskudd.
Skrevet av vår ordførerkandidat Hans Magnus Thunestvedt.
Noen påstår at skolene i distriktene subsidieres av eiendomsskatt. Andre påstår at barn og unge tar skade av å vokse opp i små miljøer i bygdene og på skolene. Det påstås at eldre på Solbrått aldershjem lever under uverdige forhold. Alt dette er eksempler på argumenter som distriktsbefolkningen faktisk har blitt møtt med. Det er både feilslutninger og usaklige argumenter når det er snakk om å legge ned de viktigste institusjonene i et samfunn; skoler og sykehjem. Da bør argumentene veie tyngre.
Økonomiske fordeler. Nå er det på tide at distriktsbefolkningen igjen kan gå med hevet hode. De skal vite hva de bidrar med til samfunnet og hvorfor de fortjener å få noe tilbake. Jeg skal argumentere med tall, for tall er lett å forstå. Det er de økonomiske fordelene for både kommunen og næringslivet jeg ønsker å belyse.
At det bor og lever mennesker på vest- og østsiden av Porsangerfjorden bidrar med 54 mill. kroner til fellesskapet gjennom rammetilskudd fra staten og skatteinntekter. Tallene er hentet fra kommunens eget regnskap for 2018.
Økt omsetning for næringslivet. SSB beregner at 40 % av folks årlige forbruk går til typiske forbruksvarer. Det betyr at distriktsbefolkningen bruker over 66 mill. kroner i året på varer og tjenester som kjøpes i nærheten av eget hjem.
“Nå er det på tide at distriktsbefolkningen igjen kan gå med hevet hode. De skal vite hva de bidrar med til samfunnet og hvorfor de fortjener å få noe tilbake.”
Da er ikke kjøp av byggematerialer, elektriker- og rørleggertjenester og biler, båter og sneskutere tatt hensyn til. SSB anslår at utgifter til bolig, strøm, brensel og transport utgjør til sammen 37 % av det årlige forbruket. For distriktets del tilsvarer det over 60 mill. kroner i året.
Disse tallene er beregnet ut i fra SSBs statistikker om innbyggernes forbruksvaner, antall innbyggere i distriktet (totalt 758, hvorav 655 over 18 år) og innbyggernes årlig inntekter i Porsanger kommune (netto årsinntekt 254.500 kroner).
Folks forbruk. Sammensetningen av folks forbruk er hentet fra SSB. Den viser at 6 % av forbruket går til møbler og husholdningsartikler, 5 % til klær og sko og 4 % til alkohol og tobakk. De årlige utgiftene til matvarer estimeres til 29.800 kroner per person.
Distriktsbefolkningen bruker for over 22 mill. kroner i året bare på mat og drikke i våre matbutikker. De bruker over 18 mill. kroner i året på møbler, husholdningsartikler, klær og sko. Tar man med tobakk og alkohol øker forbruket med 6,6 mill. kroner. Til sammen utgjør bare disse varene 46,6 mill. kroner i året.
Samfunnsøkonomisk nyttig. Til sammenlikning er kommunens utgifter i distriktet små. Skolen i Billefjord koster 4 mill. kroner i året. I Børselv er tilsvarende utgifter 3 mill. kroner i året. Solbrått aldershjem koster kommunen 8,4 mill. kroner i året for ti institusjonsplasser. Kommunens egne utgifter til ti institusjonsplasser er 11 mill. kroner i året (2018). Sammenlikner man kommunens inntekter og utgifter er det ingen tvil om at det er samfunnsøkonomisk nyttig å bevare skolene og fortsatt kjøpe tjenester fra Solbrått aldershjem. Disse institusjonene koster kommunen bare 15,4 mill. kroner i året. Kommunens egne inntekter fra distriktet er på 54 mill. kroner.
Hvert menneske teller. At mennesker har valgt å ta hele kommunen i bruk er en berikelse for kommunen som helhet. Det er en berikelse for næringslivet, det er en berikelse for kommunens egen økonomi og det er en berikelse for våre tre kulturer. At det bor og arbeider folk i hele kommunen er noe vi politikere må bygge opp under. Det er økonomisk fordelaktig for kommunen å bevare distriktenes livsgrunnlag. To skoler og et aldershjem, det er alt.
Folk skal kunne leve i trygghet om at de er en berikelse for samfunnet, ikke en belastning. At hvert menneske betyr noe for kommunen, at hver innbygger i kommunen er like mye verdt, både økonomisk og i seg selv. Slik ser vi i TLP på kommunens innbyggere. Derfor er vårt ønske at fellesskapets ressurser må forvaltes på en solidarisk måte på lag med innbyggerne i hele Porsanger. Det er kommunen og næringslivet tjent med, også økonomisk.